Celine, sammen med kjæresten

En kvinne i 20-årene med asiatisk utseende sitter på sengekanten. Hun har mørkt hår, er slank og har en tatovering ned langs den høyre overarmen. Hun har på seg en hvit truse og BH uten stropper. Venstrefoten er amputert under kneet, og ved amputasjonsområdet har hun et hvitt plaster. En hvit mann i 20-årene ligger bak henne. Han har på seg boksershorts, støtter seg med albuen og har ansiktet sitt kjært inntil kvinnens kinn. Begge har lukkede øyne. Sola skinner inn i rommet på paret. Skygger fra persienner danner mørke striper på kroppene.Den unge kvinnen ligger på magen i senga med hodet hevet over puta. Hun har mørkebrune øyne, fyldige, lyserosa lepper og ser inn i kamera med hodet på skakke. Mannen ligger tett inntil henne med hodet på puta, vendt mot henne. Øynene hans er lukket.

Vi møttes på Tinder for 9 måneder siden. Her fortalte jeg ham om amputasjonen av mitt venstre ben under kneet og om min kroniske sykdom, ryggmargsbrokk. Jeg synes det var en fin måte å fortelle det på, da dette er en viktig del av meg og det som kanskje definerer meg. Det var mindre skummelt, og bak skjermen fikk vi tid til å la det synke inn. Nye utfordringer har oppstått etter vårt møte på Tinder, men ikke noe annet menneske i verden kunne ha taklet det så bra som min kjære.

Jeg tror de fleste mennesker, uavhengig av kronisk sykdom, har et ønske om å passe inn som «normal». Av og til lurer jeg på om jeg, med funksjonsnedsettelsen min, er bra nok for andre. Men det kommer et punkt i livet der man må innse at man kanskje er litt annerledes enn det «normale» mennesket, og akseptere og være stolt av seg selv for den man er.

Det tok meg syv år å finne den aksepten. Aksept betyr at jeg ser at det finnes noe større enn sykdommen min, og det er livet i seg selv. Det betyr også at jeg vet at jeg er ok, og at jeg vil fortsette å være mye mer enn bare ok. For vi må kjenne til smerte for å vokse, mislykkes for å forstå, og miste for å vinne. Nå som jeg er dobbeltamputert føler jeg meg endelig trygg på meg selv, takket være de syv årene jeg har hatt å vokse på.

 

Klikk her for å gå tilbake.