Vi møttes på Tinder for 9 måneder siden. Her fortalte jeg ham om amputasjonen av mitt venstre ben under kneet og om min kroniske sykdom, ryggmargsbrokk. Jeg synes det var en fin måte å fortelle det på, da dette er en viktig del av meg og det som kanskje definerer meg. Det var mindre skummelt, og bak skjermen fikk vi tid til å la det synke inn. Nye utfordringer har oppstått etter vårt møte på Tinder, men ikke noe annet menneske i verden kunne ha taklet det så bra som min kjære.
Jeg tror de fleste mennesker, uavhengig av kronisk sykdom, har et ønske om å passe inn som «normal». Av og til lurer jeg på om jeg, med funksjonsnedsettelsen min, er bra nok for andre. Men det kommer et punkt i livet der man må innse at man kanskje er litt annerledes enn det «normale» mennesket, og akseptere og være stolt av seg selv for den man er.
Det tok meg syv år å finne den aksepten. Aksept betyr at jeg ser at det finnes noe større enn sykdommen min, og det er livet i seg selv. Det betyr også at jeg vet at jeg er ok, og at jeg vil fortsette å være mye mer enn bare ok. For vi må kjenne til smerte for å vokse, mislykkes for å forstå, og miste for å vinne. Nå som jeg er dobbeltamputert føler jeg meg endelig trygg på meg selv, takket være de syv årene jeg har hatt å vokse på.
jegelsker.blog 