Ikke vær redd for å være ekte!

Celine Halvorsrud er en av deltakerne du møter i Unge funksjonshemmedes fotoutstilling om funksjonsnedsettelse, kronisk sykdom og seksualitet. 

Les Celines innlegg om selvbilde og åpenhet:

Hadde du sett meg på gaten på vei til butikken, på byen mens jeg rocket dansegulvet i høye heler eller i alpinbakken med et snowboard på beina så hadde du nok ikke tenkt at jeg har en kronisk sykdom. Det at jeg har ryggmargsbrokk eller det at jeg er protesebruker er ikke noe som synes for det blotte øyet. Men jeg ble født med ryggmargsbrokk og opererte i ryggen for første gang bare 3 måneder gammel i Thailand. Min mor, som bare var 17 år den gangen, gjorde en imponerende innsats for å få dette gjennomført. Da jeg var 10 år hadde jeg min neste operasjon av ryggen med påfølgende skader i nervesystemet. Disse skadene gjorde slik at jeg mistet følelsen i føttene og jeg derfor har slitt med åpne sår. Når det kommer til operasjonsarr … ja, jeg har mange av de.

I dag er jeg leggamputert begge ben, og etter 24 år med åpne sår slipper jeg å leve med smertene og ubehaget av dette. Jeg har benproteser som jeg er fornøyd med. De største fordelene er at nå kan jeg bli noen centimeter høyere og jeg kan gå med sko jeg aldri før har kunnet bruke.

 

Opp og ned

Jeg, som mange andre, vet at livet kan være vanskelig og at det gir oss utfordringer. Noen ganger har jeg følt for å bare gi opp både meg selv og de rundt meg. Det er gode dager og dårlige dager. Det kan noen ganger føles som jeg har flere av de dårlige dagene, og da er ønsket om å være «normal» sterkest. Det å ikke skille seg ut fra andre mennesker. Usikkerheten, dårlig selvbilde og tanker som «er jeg bra nok?» var noe som stadig dukket opp.

Men det kommer til et punkt i livet der man må innse at man er annerledes fra de «normale» menneskene, og akseptere seg selv for den man er. 24 år med sykdom har lært meg å reise meg opp over vannet og blomstre. Uansett hvor mange piler jeg bærer på ryggen min vil det alltid være vanskelige tider. Tro meg, jeg vet. Men jeg er en kriger, en soldat fylt med både smerte og kjærlighet. Og livet, vel … livet er bare et villdyr som man var ment til å temme, og det er ingen bedre for den jobben enn en selv.

Mobbing

Det å reflektere rundt min egen sykdom og funksjonsnedsettelse synes jeg er litt skummelt. Jeg vet ikke om jeg finner de riktige ordene. Men jeg prøver. Når du leser dette tenker du kanskje at jeg virker veldig selvsikker? Men det har ikke kommet av seg selv og det har virkelig ikke vært en enkel vei. Mitt selvbilde og den selvtillit jeg har i dag har jeg måtte jobbet meg opp til fra den dagen jeg ble kronisk syk. For det først var det ikke enkelt å være barn eller tenåring med et asiatisk utseende, og

spesielt ikke når jeg i tillegg hadde kroniske åpne sår på føttene etter ryggmargsbrokken. Du kan sikkert selv tenke deg at livet som ungdom hadde sine utfordringer. Det at jeg var syk førte også til at jeg var mye borte fra skolen på grunn av sykehusinnleggelser og behandlinger. Dette gjorde det vanskelig for meg å få venner og skape meg en vennegjeng. Jeg kunne ikke være med på leker og andre sosiale ting siden jeg brukte mye av tiden i rullestol eller på krykker. Og ikke nok med det – jeg så jo annerledes ut på grunn av min mørkere hudfarge. Ja, jeg ble mobbet. De kalte meg neger og jeg kom ofte gråtende hjem til min far.

Ungdomstiden føltes noe enklere for meg selv om andre utfordringer oppstod. Kroppsbilde og klesstil blev desto mer viktig. Siden jeg ikke er så høy har høye hæler alltid vært et viktig skotøy for meg. Uavhengig av de åpne sårene på føttene, gikk jeg med høye heler for å «passe inn» og se fin ut på fester. På grunn av kroppskomplekser kunne jeg ikke delta i svømming på skolen. Jeg ville ikke vise frem arrene på ryggen og at føttene mine ikke var like pene som alle andres. Føttene så annerledes ut etter mange operasjoner og deformering. Jeg syntes rett og slett at de var stygge!

Noe negativt kan bli til noe positivt

Men ut av alle disse sykehusoppholdene fikk jeg et godt forhold til min far som lærte meg ekstremt mye om livet og hva det har å by på. Han sa ofte til meg at selvbilde og min sykdom ikke skulle være noe hinder for at jeg kunne leve livet mitt fullt ut. Galgenhumor og positiv tankegang i møte med mye motgang er det som har gjort meg sterk og gitt meg den selvtilliten som jeg har i dag.

Jeg har kjempet med selvfølelsen og selvbildet fra jeg var ung. Den ble ikke bedre da at jeg måtte amputerte venstre legg i 2010, bare 23 år gammel. Usikkerhet, lavt selvbilde og selvfølelse innhentet meg nok en gang. Og denne gangen var det verre enn noensinne. Jeg ble veldig usikker på hva folk tenkte og syntes om meg, og det var ubehagelig å kjenne blikkene som ble sendt meg når jeg satt i rullestol eller hoppet rundt på krykker på et ben. Jeg kjente på følelsen av å ikke være bra nok for samfunnet fordi jeg var annerledes. De tankene dukket stadig opp. Av og til opplever jeg å bli sett på som stakkarslig og det er absolutt noe som er det siste jeg ønsker. Jeg er jo som alle andre, bare at jeg mangler to ekte ben.

For i mai 2017 ble jeg amputert igjen. Denne gangen amputere jeg den høyre leggen – og det var da jeg valgte å slutte å legge skjul på funksjonsnedsettelsen min. Det tok meg sju år å komme ut av skallet mitt, noe som var veldig befriende.

Normal – hva er det?

Kampen om likeverd har engasjert meg mye den siste tiden. Nettopp fordi jeg har vokst utrolig mye og blitt mye mer sikker på meg selv og min funksjonsnedsettelse. Jeg får stadig spørsmål fra jenter som er amputerte. De spør ofte om kjærlighet: «Vil noen ha meg nå?» eller «forlater kjæresten min meg?» og «vil jeg miste lykken i livet?». De føler at andre mennesker ikke aksepterer dem for den de er. Det er virkelig hjerteskjærende å lese det de skriver til meg. Jeg skulle virkelig ønske at ingen følte slik som disse jentene gjør. Men med dagens kroppspress hos de unge er det kanskje ikke så rart at de føler seg «stygge»? Gjennom Instagram, reklameplakater og ikke minst på TV blir de bombadert med bilder av den «perfekte» kroppen og utseende.

Derfor er det så viktig å vise at alle mennesker er like mye verdt uavhengig av form, størrelse, funksjon og utseende. Alle spørsmålene som jenter sender meg har jeg lurt på selv. Og av og til stiller jeg meg selv fortsatt de samme spørsmålene. Som Marianne Knudsen skriver i sitt innlegg, så ser vi aldri noen med funksjonsnedsettelser og dette skaper stor usikkerhet for unge mennesker som allerede har det tøft.

For vi klarer ikke se det vakre i oss selv. Vi ser ikke oss selv sovende i sengen, krøllet opp i stillhet med brystet som stiger og faller med din egen rytme. Vi ser oss ikke lese en bok, der øynene flatterer og gløder. Vi ser ikke oss selv når vi ser på noen med kjærlighet og omsorg i hjerte. Det er ingen speil når du ler og smiler, der ren lykke lekker ut av oss. Om vi hadde visst nøyaktig hvor flotte, autentiske og vakre vi er i disse øyeblikk så hadde vi kanskje ikke lurt på om vi er gode nok.

Vis hvem du er

Man skal ikke være redd for å være ekte. Samfunnet har trent oss til å frykte hvordan andre mennesker vil dømme oss. Vi dekker oss til og skjuler hvem vi egentlig. Ingen har alt på stell eller klart, og det finnes ingen perfekt menneske som går på denne planeten. Vi er nødt til å stoppe å gjemme hvem vi er, og heller omfavne våre styrker og svakheter. Vi må elske oss selv. Alle vil tape dersom vi ikke er tro mot oss selv.

Det er på tide å få mer åpenhet om kroppsidealer og fokus på at man er bra nok som man er med en funksjonsnedsettelse. For meg er det viktig å fremme dette for unge mennesker i en unik livssituasjon. Jo mer åpenhet og trygghet det er i samfunnet om ting som er annerledes enn det «perfekte» kroppsidealet – jo lettere er det å akseptere sin egen funksjonsnedsettelse. Om vi legger det ytre til side så håper og tror jeg at det kan hjelpe unge mennesker med funksjonsnedsettelser. Det kan også åpne øynene til andre medmennesker og særlig helsepersonell som kan bidra til å hjelpe slik at unge funksjonshemmede kan føle seg trygge og ivaretatt.