En fotografs dagbok

Jeg har blitt spurt om å skrive litt om hvordan det har vært å jobbe som fotograf for prosjektet #jegelsker. Min første reaksjon var: «klarer jeg å skrive om å fotografere?» Det å reflektere rundt mitt eget arbeid syns jeg noen ganger er litt skummelt fordi jeg ikke helt vet om jeg finner de riktige ordene, men jeg prøver.

Jeg husker at jeg ble overrasket da jeg fikk høre at mange med funksjonsnedsettelser føler seg avseksualisert av storsamfunnet. Var det virkelig sant?

Selv hadde jeg aldri tenkt over at dette kunne være en utfordring. Jeg begynte fort å skjønne at dette var et problem da jeg fikk høre om ulike opplevelser som unge med funksjonsnedsettelser har hatt. En ting jeg husker spesielt godt er at flere tenåringer med funksjonsnedsettelser har opplevd å ikke bli spurt av legen sin om de bruker prevensjon, selv om de vet at legen spør vennene og venninnene deres om prevensjonsbruk. Den følelsen av at legen kun ser funksjonsnedsettelsen din, og ikke hele deg og hele livet ditt, må være veldig ubehagelig! Altså, at andre kun ser en liten del av deg. Jeg tror det er mange som har det sånn; at storsamfunnet definerer dem kun ut fra en del av dem selv, for eksempel hudfarge, legning o.l. Prosjektet handler om mer enn sex og seksualitet. Det handler om kampen for likeverd, og jeg kan ikke se for meg noe som er viktigere enn det.

Alle har rett til en seksualitet, men jeg visste ikke hva deltakerne kom til å si og hvor mye de ville dele. Ikke minst var jeg usikker på om vi kom til å få deltakere som ville stille opp på bilder. Fotografi er gjerne mer nært og intimt enn tekst. Ofte anses bildet som en kilde til sannhet og det blir noen ganger et slags punktum. Man kan tenke at «dette bildet er bevismateriale på at vedkommende befant seg der» eller «dette er meg». Men jeg tror at fotografi ikke trenger å være et punktum, i alle fall ikke hele tiden. Med denne utstillingen ønsket jeg at fotografiet skulle fungere mer som et komma, semikolon eller kanskje en tankestrek. Jo, tankestrek! For det er meningen at bildene skal sette i gang ulike tanker og vekke følelser hos de som ser dem. Sammen med de personlige tekstene fra deltakerne, gir bildene et ærlig innblikk i deres erfaringer og tanker rundt seksualitet.

Seksualitet, og kanskje spesielt sex, er jo ganske tabubelagt. Jeg snakker sjeldent med mine venner om temaet. Man kan snakke om alt mellom himmel og jord; stortingsvalg, hvor dårlig landslag vi har, mat, asylpolitikk, været, Melodi Grand Prix, men seksualitet er så privat og intimt. Derfor ble jeg overrasket over hvor åpne deltakerne har vært i møte med meg. Flere av deltakerne har fortalt at de ofte møter folk som blir overrasket over at også de er seksuelle. Det kan virke som om «folk flest» bare ser og tenker på funksjonsnedsettelsen, og glemmer personen de møter. En ting som har vært spesielt inspirerende å høre om er hvordan flere av deltakerne har arbeidet med selvbildet og selvfølelsen opp gjennom årene.

Siden storsamfunnet ofte glemmer enkeltindividet, har det vært viktig for meg som fotograf å fokusere på personen. Jeg har møtt dem i deres mest private rom – soverommet. Tenk på det; Det er ikke ofte når du er på besøk til noen for første gang at du sitter på soverommet. Festen foregår i stua, på kjøkkenet og eventuelt på balkongen for de som trenger litt luft. Soverommet er privat. Det er der vi drømmer, gråter, ler, reflekterer og ja: har sex. Mennesket først og funksjonsnedsettelsen i andre rekke. Det er det jeg har ønsket å formidle.

I ungdomstiden blir vi ofte litt mer opptatt av andre, men også mer opptatt av oss selv. Vi begynner å sammenligne oss med venner. Mange begynner å lure på om de er for tynne, for tykke, for høye og for lave. Da hjelper det ikke akkurat med reklamer som setter helt feilaktige standarder for hva som er en «vanlig» kropp. Jeg har forstått at det kan være veldig tøft å ha en funksjonsnedsettelse som tenåring, fordi det gjør at man skiller seg litt ekstra ut i en periode der man gjerne ønsker å være som alle andre. Så når deltakerne sitter og er åpne om alt fra selvbilde til forventninger, så går det opp for meg at dette er sterke og tøffe mennesker som burde være forbilder for alle.

Deltakerne har vært såpass åpne og tøffe at jeg skylder dem ærlige portretter som de selv kan kjenne seg igjen i. Samtidig vet jeg at som fotograf tolker jeg dem gjennom kameraet. Dette er grunnen til at jeg har følt at samtalene med deltakerne har vært noe av det fineste jeg tar med meg fra dette arbeidet. Deltakerne har vært generøse mot meg, og dette har gjort jobben min mye enklere. Jeg er så takknemlig for å ha jobbet med dere! Tusen takk, dere er kule!

Jeg føler meg privilegert over å ha fått være med og jobbe på Jeg elsker. Spesielt når jeg står i soverommet til en deltaker og hen er så åpen og tøff, og forteller meg om hvor vanskelig det har vært å komme dit hen er i dag. Ofte har deltakerne sittet i sengen sin med blikket rettet mot meg, med akkurat den mengden klær som de selv har valgt å vise seg for omverden med. De har stilt opp fordi det er viktig for dem at du ser mennesket først!

Trond Are, Mulan, Sally, Nauy, Celine, Truls, Helle-Viv, Marianne, Luna Andrine og Alexa – tusen takk for at jeg har fått lov til å portrettere dere!

Brian

Brian Cliff Olguin er fotograf for fotoutstillingen, som blir vist for første gang lørdag 24. juni kl. 15.00 på Eldorado bokhandel. Klikk HER for mer informasjon.